Psykodrama - Magasinet Visjon

(Artikkelen er hentet fra magasinet Visjon 4-2010)

– Psykodrama er en måte å omgås på. Den har både et vitenskapelig og et filosofisk fundament. Og den rommer alle de muligheter som finnes i livet. Det finnes ingen begrensninger i hva man kan ta opp og arbeide med i psykodrama, sier Jana Segula. Vi besøker henne og en viderekommene klasse ved Norsk psykodrama-akademi i Lier. Kursstedet er en vakkert beliggende gård i fredelige omgivelser. Her foregår fordypningsarbeidet i grupper.

Det var psykiateren Jacob Levy Moreno som skapte metoden psykodrama. Han ble født i Romania i 1892, vokste opp i Wien, og levde mesteparten av sitt voksne liv i New York. Moreno regnes også som en av pionerene for gruppe-psykoterapi.

– Psykodramatisk arbeid bestemmes ut ifra hvem man jobber for. Man møter mennesker der de er. Psykodrama blir ofte forstått som en terapimetode, og det er det også, men dét er bare ett av aspektene. Det er også en samfunnsmetode. En allmenmenneskelig metode.

De klassiske fire feltene hvor man bruker psykodrama, er selvutvikling/ terapi, pedagogikk og veiledning, organisasjons- og ledelsesutvikling – og teater og kunst. Det er også viktig ikke å skille metoden fra filosofien. For i filosofien ligger det en verdiforankring. Og psykodrama er en veldig kraftig metode, som er både offensiv og følelsesprovoserende, hvis man bruker den i full skala. Utdanningen er langvarig, slik at man vet akkurat hvor man skal legge seg.

Det kosmiske menneske

– I filosofien ligger et menneskesyn hvor vi har et møtepunkt med alternative behandlingsformer. Menneskesynet handler om at vi alle både er sosiale individer og kosmiske vesener. Det kosmiske mennesket er et psykodramatisk begrep. I dét ligger det at vi tar del i det skapende prinsipp i universet, i kraft av vår kreativitet og spontanitet. Hvert menneske har Gud i seg. I psykodrama jobber vi med å finne veien til skaperen i hvert enkelt menneske. Slik at mennesket skal få mulighet til å finne sin egen vei, enten det er på arbeidsplassen, i familien, i sin livshistorie eller i sin livsvisjon.

Til forskjell fra andre mer tradisjonelle terapiformer er en psykodramatiker en likeverdig samarbeidspartner. Enten det er i en gruppe eller individuelt. Psykodramatikeren stiller seg til tjeneste i en prosess. Det innebærer at psykodramatikeren må jobbe med sin egen livsprosess hele veien. Det er også en betingelse for å komme inn på utdannelsen.

– De som er her i dag har kommet ganske langt i sin psykodrama-utdanning?

– Ja, de går inn i sitt åttende år.

– Hvordan jobber man konkret i psykodrama, hvis man kommer inn med noe personlig man ønsker å jobbe med eller endre på?

– Når man kommer til en psykodrama-gruppe, så har man alt laget en avtale om varighet, forventninger og hva som skal skje der.

Det kan være grupper for spesifikke temaer og det er åpne grupper med klassisk psykodrama. I de åpne gruppene kan vi være 12-14 mennesker. Vi har en rekke samhandlingsøvelser, som involverer flere nivåer enn det verbale. Man sanser, man beveger seg og bruker stemmen. Vi kan gå i blinde, holde hender og kjenne på møtet med et annet menneske. Lage musikk, lyd og improvisere. Vi blir kjent med hverandre på en helt annen måte enn bare ved å presentere seg, slik vi gjerne gjør ellers, med informasjon om bosted, jobb etc. – selv om det også er en viktig identitet å ha. Her blir vi i tillegg kjent med hverandre på andre nivåer. Dessuten får vi en indre bevegelse i gang.

Først begynner vi med det helt ufarlige før vi nærmer oss det litt mer vesentlige. Det skjer over tid. Og hvor fort dette går, avgjøres i samspill med gruppa. Dette er alltid tilpasset brukeren og de som er involvert.

Denne første fasen heter ”oppvarming til hverandre”. Og likeverdighetsprinsippet innebærer også at vi ikke tviler på at alle mennesker har ressurser. Det kan bare være at alle kanskje ikke har de ressursene som er status å inneha i øyeblikket. Da kan det være verdifullt å vise hele spekteret av ressurser, og at alle kan bli sett med sine individuelle ressurser. Bare dét kan være veldig oppbyggende og terapeutisk.

– Hvordan finner man fram til disse ressursene i en psykodramatisk prosess?

– Det skjer gjennom øvelser og samhandling i gruppa. Man forteller, man leker, tegner – man stiller opp for hverandre og tar vare på hverandre. Man deler sine opplevelser. I første fase inviteres det til at mennesket kommer fram med noe, slik at de kan ”skinne i sitt eget lys”.

Når den første fasen er gjort, så kan vi begynne ”oppvarming til et tema” – og spørre hva er det som er vanskelig? Hva er det vi ikke mestrer? Hva skjer når du slipper deg ned, synker og synker – hvor lander du da? Da kan det være store temaer å ta opp. Konflikter, angst, depressive følelser, sorgbearbeiding, relasjoner og andre dilemmaer.

Når vi bygger opp gruppa gjennom øvelser, så finner gruppa en felles plattform. Forskjellene i ståsted hos de enkelte blir jevnet ut, slik at man finner et felles trygt ståsted. Ut ifra trygghetsplattformen lar gruppa seg bevege, og alle er med. Det er en slags lovmessighet i forhold til hvor gruppas plattform er, og hvilke temaer som kommer opp. Hvis gruppa er klar, så kan det åpne seg et gruppetema, som første psykodrama. Hvis ikke kan den vente til tredje helg. Det er en lovmessighet i forhold til hvordan disse prosessene foldes ut. Det ser vi gjennom langvarig arbeid med psykodrama. Personlig er jeg veldig trygg på at en gruppe ikke velger å gå inn i et tema som gruppa ikke tåler å bære.

Vi arbeider med ett tema om gangen. I en gruppe på 12 er det gjerne slik at vi jobber vi med fire personer. De andre legger en hånd på skuldren til en av disse og det temaet man trekkes til. Neste gang er det andre sin tur til å få fokus på sitt tema. Alle skal få slippe til med sitt.

– Hvilke temaer kan dette være, er det noe som gjerne går igjen?

– Det finnes ikke grenser. Det kan være absolutt alt. Men jobber man for eksempel i organisasjonsutvikling, så vil nok hele oppvarmingen handle om hva som er positive sider ved arbeidsstedet. Så hva som kan bli bedre. Og hvordan oppleves det å jobbe på stedet?

Jobber man med ungdom, så vil vi heller ikke gå så dypt, siden de ikke har så sterke indre strukturer. To av våre studenter har jobbet med en angstgruppe på et psykiatrisk senter. Da jobbet de bare med gruppeprosessen og aldri med et virkelig psykodrama på scenen. Siden det var nok.

Det finnes ingen grenser for  hva man kan jobbe med i en åpen gruppe i psykodrama. Man kan ta for seg livsvalg, drømmer og visjoner for fremtiden, situasjonen her og nå, barndomstraumer, man kan arbeide med det aller meste. Noen kan kanskje jobbe med et møte med et barn de vil få i framtiden. Så går det noen år, så kommer dét barnet. I psykodrama kan man også møte de avdøde.

Psykodrama-scenen er et fristed, alle grenser er opphevet, også tid og rom. Det er kun psykodrama-strukturen som teller. Man kan møte sønnen som har begått selvmord eller sin avdøde mor. Man kan oppleve dype møter, gi slipp, forsone seg og avslutte noe. Da tar vi med alt, som om det skjer på nytt. Medspiller, rommet og de elementer som var vesentlige. Man kan gjøre det på nytt og gjøre det om til noe, slik det burde vært. Det er svært helbredende, på en måte man ikke får gjort på noen annen måte.

Det kan være fra de mest nøkterne temaer til de aller dypeste spirituelle temaer.

Tre nivåer

Jana Segula forteller at psykodrama tar for seg en stor bredde av livets dimensjoner, i ulike nivåer.

– Det er tre nivåer i klassisk psykodrama. Tre virkelighetsnivåer. Først; hva har hendt? Da rekonstruerer hovedpersonen – protagonisten – situasjonen. Dette med hjelp fra lederen. Der han man flere terapeutiske momenter. Idet det menneske som var utsatt for noe, som vedkommende ikke håndterte, setter opp alt som skjer, så forflytter man seg fra å være offer – fra objekt til subjekt. Da skaper man selv denne situasjonen, en enorm forflytning. Dette kunne tatt flere år i vanlig terapi! Så spilles dette ut, med hjelp fra medspillere og med klare instrukser. Så kan man dele sin egen historie og bli trodd for det som er egen sannhet. Det kan også stor terapeutisk virkning.

Så går vi videre til det som ikke har hendt. Veldig ofte har den det gjelder ikke tatt del i situasjonen, ikke reagert, ikke hatt makt eller handlekraft til å gjøre noe. Her utvides virkeligheten. Og alt er mulig. Man kan få hjelpere, enten det er en skytsengel eller en avdød mormor som kan hjelpe til. Man kan få en hel hær. Her gjør vi det som ikke skjedde i situasjonen.

En gang hadde jeg en voksen kvinne, som opplevde en kneoperasjon som seksten-åring. Operasjonen skjedde nesten helt uten bedøvelse og hun ble holdt fast. Det var veldig traumatisk. Først spilte vi det som skjedde. Men jeg plasserer aldri henne på operasjonsbordet. Hun rollebytter med andre, som hun viser hvordan det skjedde. Hun ser det uten ifra, ellers ville det være retraumatiserende. Videre spiller vi det som ikke har hendt. Og det var at ingen jenta forsvarte henne – ikke sykepleiere, leger, ikke mor, far eller storebror. Alle bare holdt henne på plass. Så hvem skal forsvare henne? Nå kan hun selv, som voksen, forsvare seg selv. Hun brakte inn en hel hær, og henter inn hærføreren. En bevæpnet, maskulin og sterk mann. Hun velger en person som spiller denne personen. Så tar hun inn ”psykodramaforeldre”, det er de foreldrene man gjerne skulle hatt, men ikke hadde. De som er kjærlige og bare elsker og støtter henne. De er nå del av hæren hennes. I tillegg er det skytsengelen. Med andre ord var det mange som var med i hennes beskyttende hær.

Den traumatiske opplevelsen lar vi aldri skje om igjen, men vi lar det nærme seg. Slik at hun kan trekke seg ut når som helst. Det begynner å klirre, operasjonslyset settes på – og så kommer den beskyttende hæren inn. Så slåss de for henne. Det ble et skikkelig oppgjør!

Det siste og tredje nivået er å spille det som burde ha skjedd. I dette tilfellet slik operasjonen burde ha foregått. Med smertelindring, slik at hun er trygg. Så spiller vi det.

Det som har skjedd i denne prosessen er at erindringen som sitter i kroppen, har blitt spilt ut. Og gjennom slåsskampen skjer en følelsesutladning. Redselen gikk ut gjennom aggresjonen i rettferdighetskampen. Det følelsesmessige innholdet er tømt, gjennom handling. Det fylles med hvordan det burde ha vært. Det som har vært erstattes med det som burde ha vært, en helt ny opplevelse.

– Fungerer det alltid? Blir alltid det vanskelige forløst?

– Det fungerer alltid. Men det skjer at man tar flere runder på samme tema. Det nevnte var en engangsopplevelse. Men hvis det handler om å endre dype mønstre, som har vært i personlighets-strukturen i flere tiår, så tar vi tak i bit for bit. Slik at det blir en prosess.

Jana forteller at den samme kvinnen, like etter at hun selv hadde jobbet med sin egen prosess i psykodrama, opplevde at hennes datter på 16 år ble alvorlig syk og måtte på sykehuset for operasjon. Da får moren mulighet til å gå inn og være i det hun nettopp har erfart i psykodrama. Jana mener det slettes ikke er tilfeldig at moren nettopp har forberedt seg på det som skulle komme.

– Vi har et begrep på det, og det er ”tele”, fra gresk. Det innebærer at vi avgir og mottar informasjon, ubevisst og hele tiden, utover tid- og rom-begrensninger. Vi opplever dette hele tiden, at de prosessene vi jobber med i psykodrama, strekker seg langt utover tid og rom. Kvinnen jobbet med et tema som ennå ikke har oppstått. Når vi danner grupper, så jobber vi med å bygge opp tele. Det handler om å åpne opp for gjensidighet – i motsetning til angst. Når man er redd, så stenger man seg ute. Er man trygg, er man åpen, og man får tilgang til disse kanalene hvor man kan ta inn og avgi informasjon.

Mangfold

– Mange kan kanskje tenke at man må være veldig utadvendt for å tørre å gå i gang med psykodrama…

– Ja, det trodde jeg også da jeg skulle begynne! Jeg så andre gråte helt åpent og jeg tenkte at dette klarer jeg aldri. Det er lett å tenke at man skal gjøre det samme som de andre. Men psykodrama skal romme hvert enkelt menneske. Det er en verdi i det å være stillferdig. Og det er en verdi i det å være ekspressiv og fargerik. Moreno har skapt noe som heter sosiometri, som også blir brukt i pedagogikken og sosiologien – men der er det løsrevet fra filosofien, hvor det kan gjøre mer skade enn nytte. Hvis man bare diagnostiserer det som er feil i en gruppe og finner en syndebukk uten å gjøre noe med det etterpå, så bryter man bare ned et forsvar.

I sosiometriske øvelser kan man sitte i en ring, hvor alle er like langt fra sentrum, i likeverd. Sosiometrisk sett er stjernen i sentrum og isolatet langt ut. Sosiometrisk arbeid i psykodrama går ut på å variere kriterier i aktiviteter. Stjernerollen går på omgang, slik at vi alltid finner kriterier som viser sterke sider til den som kanskje er litt langt ute. Vi får det frem. Vi henter alltid fra ytterst til innerst.

Når vi har gjort øvelser, setter vi oss i ring, og alle er like mye stjerner. Og da er det deling. Vi forteller om hvordan vi opplevde det vi har vært igjennom. Ingen argumentering, ikke noe er rett eller feil, siden en opplevelse ikke kan argumenteres. Ble man trist, eller glad, så er det ingen som kan argumentere for at det ikke er riktig. Likevel er det ofte tendenser til argumentasjon, siden vi er så vant til at sannheten finnes utenfor oss selv, i vårt samfunn. Vi sloss om hvem som har sannheten, vi leter etter den eller konkurrerer om å få den fra den som har den. Og det er grunnleggende menneskefiendtlig – i alle fall når det gjelder opplevelser og følelser. Det skaper bare avstand. Vi er opptatt av heller å bygge forbindelser.

På denne måten skaper vi et mangfold, som alle kan ta del i. Vi kan inspireres av noe, lære av det vi har opplevd og tenke videre på noe noen andre har sagt. Det man ikke har bruk for, behøver man ikke befatte seg med. Dette skaper respekt og anerkjennelse for hver person. En kjærlighetskvalitet – det er grunnleggende for psykodrama. Og psykodrama er prinsipielt en gruppeprosess, selv om man også kan jobbe individuelt.

– En del elementer fra psykodrama har også blitt adoptert av psykiatrien, og da skal alt være svært vitenskapelig, slik at man ikke snakker så mye om det kosmiske mennesket. Kjærlighet nevnes heller ikke. Men snakker man med mennesker som har erfaring fra psykodrama-grupper, så snakker de om kjærlighetsopplevelsen fra gruppene. Kjærlighet er en helbredende kraft, når man jobber med sine dypeste plager og utfordringer. Klassen som ble ferdig for to år siden, hadde et prosjekt som het ”kjærlighetens helbredende virkning i psykodrama”. Med dette prosjektet var vi ute i samfunnet og jobbet. Den nåværende klassen jobber med ”psykodrama til samfunnet”. Begge gruppene går inn i ulike instanser og presenterer psykodrama-arbeid.

Barnet

– Er det slik at de fleste av oss har lagt lokk på mange av våre iboende ressurser?

– Personlig tror jeg det. Vi lever i en jordisk tilværelse som er begrenset til det fysiske. Vi kommer hit som sjeler inn i en jordisk kropp. Barnet som kommer er fullstendig overgitt i tillitt. Så uansett hvor velmenende og kjærlige vi er som foreldre, så vil vi ikke kunne gjengjelde den tilliten, siden vi har våre begrensninger og våre jordiske utfordringer å streve med. Vi har stress, kanskje ting fra vår egen barndom, som stenger oss fra vår totale hengivenhet osv.

Barnet kan oppleve et slags ”svik”. Det å oppleve en viss grad av dette, er sunt, siden barnet skal leve på jorden og venne seg til og lære å leve her. Men dessverre ser vi at de fleste mennesker har opplevd mer enn en passelig mengde svik, slik jeg har erfart det i min praksis. Det har mange grunner, men vi er i en utviklingsprosess, som mennesker på jorda. Og det er visse samfunnssykdommer som holder utviklingen tilbake. Dermed så blir de tillitsfulle og kjærlighetsfulle barna som kommer til oss også utsatt for svik.

Samtidig har vi en lengsel etter kjærlighet, godhet, det å kunne skape noe og være nær – og at livet er godt både for oss selv og andre. Hele dynamikken handler om menneskets vesen, som kan kollidere litt med det jordiske. I dette landskapet opererer vi gjennom hele livet. Hvordan skal jeg forholde meg til dette, som jeg er født inn i, den kroppen jeg har fått og alt dette?  Dette mener jeg er allmenn-menneskelig. Noen er mindre opptatt av dette, andre mer. Psykodrama handler om å bevisstgjøre og det å være lydhør mot de prosessene som pågår i oss selv, sier Jana Segula.

 

***

 

Å jobbe med psykodrama

 

Ny trygghet

– Utgangspunktet for at jeg begynte på psykodrama-utdanningen, var en personlig krise. Jeg slet med sosial angst, depresjon og angst, forteller Håkon Vigestrand. – Og det har gjort veldig mye med meg og gitt meg en stor frihet. Jeg er nå i stand til å stå fram, være sosial, spille teater – og lede mannsgrupper i psykodrama ved siden av.

For meg selv gjør måten gruppene er ledet på at jeg blir trygg på de andre i gruppa. Da gir det meg mulighet til å åpne opp.

– Dette har altså vært et viktig vendepunkt for deg?

– Ja, du skulle kjent meg før jeg begynte her, ler Håkon. – Det viktigste er den tryggheten det har gitt og opplevelsen av at det er ok å være meg. Og at jeg nå kan håndtere situasjoner som oppstår på en helt annen måte enn tidligere.

– Hvordan kom du borti psykodrama?

– Jeg så en annonse i lokalavisen og hadde akkurat mot nok til å melde meg på, selv om det var skummelt. Og nå er jeg utrollig fornøyd med at jeg turte, siden det har forandret livet mitt! sier Håkon Vigestrand.

 

Mer info se:
www.psykodrama.biz

 

**

Til næringslivet

Helene Bakke begynte på psykodrama i forbindelse med egen utbrenthet. Hun jobber som regnskapssjef i tillegg til å ta utdannelsen i psykodrama.

– Det satt i kroppen og jeg begynte først i psykomotorisk terapi. Derfra ble jeg anbefalt psykodrama, siden det er en god måte å få smerten ut av kroppen. Og det har hjulpet, smiler Helene.

– For meg har det vært en viktig personlig prosess, i tillegg til at jeg har fått utdannelsen til selv å lede grupper. Selv hadde jeg med meg mye utrygghet. Men i gruppa følte jeg meg trygg. Der kunne jeg spille ut mitt liv, mitt drama. Jeg takler hverdagen bedre og har fått påfyll som har vært viktig for meg.

For meg var metoden så effektiv at jeg valgte å begynne på utdannelsen. Nå jobber jeg som psykodramaleder på et senter for inscestofre. Der har det vært en veldig fin måte å bygge ressurser på. De får på en måte nye brosteiner å gå ut i livet med.

Jeg har også tatt psykodrama med inn i næringslivet, med grupper i de sammenhengene som jeg jobber med ellers, sier Helene Bakke.

*