Er det riktig å medisinere tusenvis av barn i Norge med tunge medisiner og gi stadig flere diagnosen ADHD? Hva er egentlig ADHD og finnes det bedre løsninger enn piller? Mange mener medisineringen er helt uforsvarlig og at dette egentlig ikke er en reell sykdom i det hele tatt.

Av Eirik Svenke Solum

ADHD er en forkortelse for Attention Deficit/Hyper-activity Disorder. Tilstanden ble første gang omtalt i medisinsk litteratur i 1899 og siden den gang har det blitt forskret svært mye på det som blir sett på som små hjerneforstyrrelser og hvordan dette gir utslag hos de som får diagnosen. Som regel gjelder det barn. Og diagnosen kan man få hvis man viser tydelige tegn på hyperaktivitet, impulsivitet, oppmerksomhetsvansker og tidvis angst og depresjon. Syptomene skal måtte gjøre seg gjeldende i minst seks måneder for at ADHD skal være en aktuell diagnose. Barn som har vanskelig for å følge med på skolen og lett blir distrahert av tilsynelatende små og ubetydelige distraksjoner, kan få merkelappen ADHD. Mangelfull uttdannelse er derfor gjerne et problem og unge voksne som har diagnosen utgjør en ikke ubetydelig andel av de som får uføretrygd før fylte 25 år.

Noen skal ha det til at hele 3-5% av alle norske barn har sykdommen ADHD. Og gutter er noe overrepresentert. Når man blir eldre, kan syptomene avta, mest siden man lærer seg mestrinsgstrategier og tilpasser seg. Likevel finnes de de som først får diagnosen i voksen alder. Antallet barn som får tildelt diagnosen har blitt mer enn fordoblet på få år.

Den vanligste medisineringen for å dempe symptomene er de sentralstimulerende preparatene Ritalin og Concerta. Preparatet Strattera gis også. Dette er ikke et sentralstimulerende preparat, men inneholder metylphenidat, som bl.a. skal gi bedre resultater i læresituasjoner. Alt dette er tunge medisiner. Pillene kombineres ideelt sett med psykoterapi og generell opplæring omkring ADHD. Stadig flere har blitt opptatt av at medisineringen langt fra er harmløs, og de mener at ADHD ikke kan sies å være en reell sykdom i det hele tatt. Atferden som forstås som en lidelse kan like gjerne være utslag av helt andre faktorer enn hjernefeil og sykelige defekter, mener mange.

Piller på avveie

Blant de mange kritiske røstene er kriminolog og historiker Aage Georg Sivertsen, som sammen med psykolog og kriminolog Joar Tranøy har skrevet boka "Piller på avveie". Her setter de et kraftig fokus på hvordan norske barn diagnostiseres og medisineres for, slik de ser det, å tilpasse atferden deres våre gjeldende samfunnsnormer. Sist de to skrev bok sammen handlet det om tvangssterilisering av romanifolk i Norge.

- Jeg mener at tvangsmedisineringen som nå foregår, krever et tilsvarende oppgjør, sier Sivertsen. Han mener helsepolitikere i langt større grad må ta inn over seg nyere forskning omkring kravene for å få en ADHD-diagnostise og medisineringen som følger av diagnosen.

- Forskning har i flere tilfeller påvist hvordan medisinsk profesjon har gjort såkalte sosiale avvikere til gjenstand for medisinsk behandling, skriver forfatterne i boka. 

- Den medisinske profesjon har en ledende rolle i bestemmelsen av avviksdefinisjoner og kategorisering, oppdagelse av nye "sykdommer" og inngrep med adekvadisk medisinsk "behandling".

Ikke A4

Georg Ulvehøy er forfatter, pedagog og har mer enn 20 års erfaring med elever på ungdomstrinnet hvor han har hatt mange elever med ADHD-diagnosen.

- ADHD er en personlighetstype, ikke en sykdom, sier Ulvehøy, som har mange grunner til å være opptatt av dette feltet. - Det er egentlig mange grunner til at jeg engasjerer meg i problemstillingene omkring ADHD, og jeg kan nevne noen: Jeg ble selv diagnostisert som 7-åring, men da het det "hyperkinetisk". I dag er jeg over 60, har aldri tatt medisiner, og har klart meg godt, selv om jeg fortsatt er "hyper", sier Ulvehøy, som har skrevet bøker om MI (Multiple intelligences) og ADHD. Ulvehøj er også kursholder innen dette feltet. - Som lærer i Sverige har jeg mange ganger sett hvordan man lettvint har diagnostisert barn og unge, bare fordi elevene ikke passet inn i A4-formatet. Dette ødelegger livet for dem, både på kort og lang sikt. Dessuten er det urettferdig at barn skal gå på medisiner som på kortere eller lengre sikt kan ødelegge livet deres, bare for å tilfredsstille andres behov eller dekke over mangel på kunnskap.

Ulvehøy mener det som ligger til grunn for diagnostiseringen er kritikkverdig.

- Denne "diagnosen" er et påfunn som er bygget på en teori som ikke kan bevises. Det hele begynte med at noen forskere antok at årsaken til at enkelte personer var "hyper", hadde med mengde dopamin eller serotonin i hjernen å gjøre. Men denne mengden kan man ikke måle i hjernen, så det var en ren antakelse. Legemiddelsindustrien så potensialet i dette og valgte å gjøre om en antakelse til et faktum. Nå tror alle at det er sånn det er.

Videre bygger "diagnosen" på rent subjektive oppfatninger: En lærer som er mer tolerant mot barns påfunn skulle si at "barn er barn, la dem få leke", mens en annen, som er mer usikker på sin rolle, kan si at "slik oppførsel er ikke akseptabel, her er det umulig å undervise og gutten må dempes". En god lærer fanger inn de unge og får dem til å jobbe, mens en dårlig en kjemper for å overleve. Ser man på massevis av elevers situasjon, så viser det seg at de er rolige hos enkelte lærere, men finner på en masse hos andre. Vil det si at de bare er syke når de er sammen med enkelte lærere?

- Hva synes du om pillebehandlingen konvensjonell medisin tilbyr?

- Den er helt uforsvarlig. Spørsmålet har to sider, en fysisk og en moral-etisk. Det er farlige preparater det er snakk om her. Det har vist seg at mange unge i verste fall direkte eller indirekt har dødd av preparatene, selv uten overdosering. Selv har jeg aldri møtt noen som ikke har hatt bivirkninger av preparatene, ofte flere bivirkninger på en gang. Kvalme, søvnproblemer, vondt i maven, depresjoner og annet. Det er også kjent at dype depresjoner leder til selmordstanker, selmordsforsøk osv.

Det er en grunn til at f.eks. Strattera har fått "Black Label" i USA, og det er mange grunner til at det pågår en hel rekke rettssaker også i det landet. Hvis norske leger må være personlig ansvarlig for de mest akutte bivirkningene, ville de ikke skrive ut de medisinene i det hele tatt, slik jeg ser det. I tillegg har undersøkelser vist at det bare er omkring 1% av legene som vet hvilke bivirkninger preparatene har!

Det er verd å nevne at det er mange grunner til at en hel del leger ikke skriver ut slike preparater. De har betenkeligheter. I tillegg gir preparatene mange feilsignaler, som "jeg er ikke god nok, det må være feil på meg, jeg er mindre verdt". Barn får dårlig selvbilde. Unge lærer at "problemer" kan løses med piller. Hvis de får nye problemer i fremtiden, kan de også løses med piller. Dette kan åpne dører for stoffmissbruk. Det er feil å tvinge unge å spise medisiner, som de oftest ikke vil ha. Det er også feil når legestanden tror at de alene har løsningen. Som noen sa: "Om det eneste verktøy man kjenner til er en hammer, så likner alt man ser en spiker".

Andre faktorer

Georg Ulvehøy mener det kan være helt andre årsaker til at et barn kan være ukonsentrert og såkalt hyperaktiv enn hjernefeil.

- At en elev er hyper eller ukonsentrert, kan skyldes mange ting. Det kan ha å gjøre med hva de spiser: For mye sjokolade og sukker, mangel på vitaminer, mye junk food, som gir ubalanse i kroppen, allergier, intoleranse, etc.

Det kan være ytre omstendigheter. Her er det mengder med eksempler, og jeg kan nevne noen få: Uinteressante fag i skolen, for mye teori, og lite eller ingen praksis. Eleven kjeder seg og viser det åpent. Ikke-engasjerende nok lærere. Personkjemi mellom elev og lærer. Private ting som er viktigere for eleven enn skolen, som problemer hjemme eller med venner, kjærlighetsproblemer, hormoner i krise, etc. Dataspill som pumper opp adrenalinet. Oppdragelse, og mye annet.

Gjennom min lærerbakgrunn har jeg funnet fram til metoder for å undervise mange elever av gangen, og for å få dem å jobbe maksimalt. De erfaringene og metodene forteller jeg om i min bok "Våre ti intelligenser", der jeg i detalj beskriver det jeg mener er koden for såkalt ADHD. I boken viser jeg at vi har ti "intelligenser", og at vi er best på to. Konsekvent er vi dårlig på to andre. Med andre ord, alle er ikke like flinke på matte, språk, idrett, sosiale antenner eller annet. En av intelligensene - kreativitet - har en spesiell rolle hos oss: Det er evnen til å finne løsninger for alle utfordringer vi møter. Om kreativiteten er en av de to sterkeste intelligenser hos oss, har vi et barn med spesielle egenskaper, som f.eks. ekstrem nysgjerrighet. En slik elev vil ha mange og krevende utfordringer for å bruke sin kreativitet. Får den ikke det, kjeder den seg. Og har man det kjedelig, ser kreativiteten til at man finner på noe som er mer spennende. Så er en ny Eeemiil født.

Vi utmerker oss positivt gjennom våre to sterke intelligenser. Dessverre får skolen mange til å utmerke seg med sine svake intelligenser, fordi skolen fokuserer på det eleven er svak på. De elevene får hjelp av spesiallærere, PPT eller assistenter. Hvorfor ikke akseptere at alle er dårlige på noe - selv lærere - og jobbe med det vi er gode på?

Ulvehøj har deltatt på Alternativmessen i Oslo, og delt sin erfaring med ADHD og sin forståelse av diagnosen.

- På Alternativmessen har jeg presentert min syn på betegnelsen ADHD, som jeg kaller ABBA, som står for “absolutt begavet, bare annerledes". Dette hadde jeg på en skilt på veggen, sammen med bilde av Leonardo da Vinci, Albert Einstein og Wergeland. Vi fikk hundrevis av kommentarer om det, alle positive. Vi så også mange som fikk tårer i øyenene mens de sa "Jeg har ikke ADHD, jeg er en ABBA!". Deres selvbilde forandret seg momentant.

Jeg har også møtt mange foreldre som er sinte på meg, fordi de mener at livet ble mye enklere etter at barnet begynte med medisiner. Jeg forstår at de oppfatter det som en lettelse at barnet blir roligere, men har de tenkt å medisinere barnet resten av livet? Pillene fjerner bare symtomene, ikke "sykdommen". Disse foreldre trenger mer informasjon og mer tid med sine barn, mener jeg.

Det vi ikke får vite

Elsa Wendel Adalberon har skrevet den lille boka “Alt du ikke får vite om ADHD og Ritalin". Der presenterer hun det hun mener er manglende fysiologiske bevis for at sykdommen egentlig finnes.

- Jeg har jobbet med dette siden 1998, da jeg første gang fikk kjennskap til det som den gang gikk under navnet hyperaktivitet (ADHD). Jeg har grunnutdanning i kjemi fra UiO og visste at man tidligere advarte mot å gi Ritalin til barn og unge, men som mange sikkert vet, så ble dette synet overkjørt av et skolesystem og en legemiddelindustri som gikk i tospann.

Diagnosen ADHD ble jo votert inn i diagnosesystemet DSM etter kriterier som omfavner det meste av problematferd - og litt til, siden man nå også tar med innesluttethet i kriteriene. Det finnes ingen fysiologiske bevis på at ADHD finnes, dvs. at man ikke kan stadfeste noen hjerneanomali hos dem som får diagnosen. Diagnosen settes utelukkende ut fra oppførsel, så er det et bredt spekter av kriterier som kan resultere i en slik diagnose. Er en eleven uoppmerksom, urolig, ukonsentrert, bråkete, så er risikoen stor for en ADHD-diagnose. Men i det siste er man også begynt å ta med jenters oppførsel i disse kriteriene: det vil si at om en jente er skravlete, om hun dagdrømmer, er stille og innesluttet, så tas dette som tegn på ADHD. Etter min mening en totalt forkastelig tanke, mener Adalberon, som også er svært opptatt av skadevirkningene av medisineringen barna blir utsatt for.

- Det finnes egentlig ingen gode løsninger i dagens medisinske eller utdanningsrelaterte system. Det er her skoen trykker! Et stort og voksende antall barn og unge står i risikosonen for å bli påstemplet en psykiatrisk diagnose uten at noen av disse barna/ungdommene lider av en hjernefeil. Svaret er alltid piller. Og her vil jeg komme inn på det som virkelig er faren ved slik diagnostisering, nemlig at barn og unge settes på medikamenter som har store skadeeffekter, langt alvorligere enn hva helsevesenet er villig til å opplyse om. Skoleverket er fornøyd så lenge barna blir rolige i timen. Men barnas hjerner tar skade. Og ikke bare hjernen blir endret, det er også snakk om dyptgripende forandringer på hjerte-og karsystemet, sentralnervesystemet og kromosomene. Depresjoner, selvmordstanker, aggresjon og andre psykiske endringer er ganske vanlig hos de som bruker ADHD-preparater. For eksempel begynner mange barn å få hallusinasjoner når de bruker slike piller.

Hvorfor blir ikke foreldre bedre informert, spør du kanskje? Nei, si det. Det er egentlig nokså oppsiktsvekkende at allmennheten ikke blir bedre informert, men som NRK Puls viste i et program for noen år siden, så er det dessverre slik at Statens legemiddelverk holder tilbake informasjon om legemidler, av den enkle grunn at det er legemiddelindustrien som er legemiddelverkets oppdragsgivere. Den gangen gjaldt det de såkalte lykkepillene som altså viste seg å øke selvmordsfaren med opptil 300-700%. Det er i seg selv ille. Men verre er det at altså vår garantist for legemidlers sikkerhet holder tilbake viktig informasjon. Nylig ble et av ADHD-midlene satt på refusjonslisten (blå resept), men forarbeidet før denne beslutningen var elendig; nemnda som skulle ta avgjørelsen fikk ikke vite om helt essensielle forhold ved dette midlet og tok altså beslutningen på feilaktig og manglende grunnlag!

Adalberon mener det offentlige ikke i tilstrekkelig grad tar tak i problematikken omkring barn og unge som ikke finner seg til rette i skolesystemet og samfunnet forøvrig. Det velges lettvinte og farlige løsninger, mener hun.

- Helsevesenet og hele systemet rundt det er svært lite interessert i å gjøre noe med problematikken rundt barn og unge som ikke finner seg til rette. De foretrekker den lettvinte løsningen med å sette på dem en psykiatrisk diagnose og medisinere dem, noen ganger med fatalt utkomme, heller enn å sørge for et skoleverk som fungerer bedre. Jeg anbefaler å lese Georg Ulvehøjs bok, som har et helt annet og positivt syn på disse barna og ungdommene.

Jeg mener at staten og skolen har feilet. Dagens skole klarer ikke ta seg av elevene med atferdsvansker, og når skolene dessuten blir premiert i form av økte bevilgninger for hver elev som får ADHD-diagnosen, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne diagnostiseringen øker så enormt. Legemiddelindustrien er også en meget sterk pådriver her. De tjener gigantiske summer på medisineringen av et voksende samfunnsproblem.

Elsa Wendel Adalberon ser på problematikken rundt ADHD som svært komples, men mener løsningene som alt for ofte blir valgt per i dag er helt feil.

- Svaret på problematikken er ikke enkelt. Men bruk av sterke legemidler er ikke veien å gå, det bør være soleklart. Det er barna og ungdommene som får lide for dette, og til syvende og sist også foreldre og samfunnet.

Og husk at både Ritalin og Concerta er klassifisert som narkotiske midler. Virkestoffet er metylfenidat, et derivat av amfetamin, og selvsagt er dette avhengighetsskapende midler. Det blir helt feil å påstå at dette hindrer senere narkotikamisbruk! Sannheten er snarere det motsatte, sier Elsa Wendel Adalberon.

Kosthold og ADHD

Også innenfor det konvensjonelle helsesystemet er man til en viss grad opptatt av sammenhenger mellom kosthold og ADHD. Men kanskje kunne man hjelpe langt flere av de som får diagnosen og blir medisinert med kraftige medisiner, hvis man i større grad hadde fokusert på diett og ernæring.

En av de som har engasjert seg i sammenhengene mellom ADHD og mat er Iver Mysterud, dr. philos., ved Biologisk institutt på Universitetet i Oslo. I magasinet Mat & Helse har han tatt til orde for dette. Mysterud mener utbredelsen av symptomene forbundet med ADHD kan ha å gjøre med vårt moderne kosthold.

- Ja, moderne mennesker spiser generelt et kosthold som avviker sterkt fra det våre forgjengere spiste og som vi kan antas å være best genetisk tilpasset. Disse næringsmanglene og -ubalansene kan slå ut som fysiske sykdommer, psykiske lidelser og atferdsproblemer, inkludert AD/HD.

- I hvilken grad kan man gjennom ernæring, vitaminer etc. gjøre noe med symptomene som skjuler seg bak denne diagnosen?

- Mye, i de tilfellene er årsakene næringsmangler og/eller -ubalanser. Den amerikanske nevropsykiateren Sydney Walker skriver om over hundre årsaker til ADHD. Det går på alt fra lette hjerneskader i fødselen eller et hjerte som ikke klarer å pumpe nok oksygen til hjernen via tungmetallforgiftninger i hjernen til mangel på næringsstoffer - vitaminer, mineraler og fettsyrer.

- Har du noen tanker om den pille-behandlingen som mange med ADHD-diagnosen blir satt på?

- Dette er kun symptombehandling, og slikt er etter mitt syn nødløsning og brannslukking. I tillegg viser stadig mer forskning at sentralstimulerende midler som Ritalin har mer omfattende og alvorlige bivirkninger enn tidligere antatt. God medisin vil si å fjerne og kurere underliggende årsaker, og dem er det altså mange av. Hvis kostholdsfaktorer er deler av årsaksbildet, er det ingen bivirkninger annet enn generelt god helse, sier Mysterud og foreslår et naturlig sted å begynne problemløsningen.

- Siden det er mange mulige årsaker, må man jo begynne nøstingen et sted. Hvis det var mitt barn dette gjaldt, ville jeg begynne med fettsyrer. Enten ville jeg økt inntaket av omega-3-fettsyrer direkte (hvis man ved å vurdere kostholdet ser at det kan være mangler) eller helst ved å forsøke å teste dette først. Dernest ville jeg få testet om barnet tåler proteiner i vanlig mat, særlig korn og kumelkprodukter. Forskning og klinisk erfaring har vist at dette kan være underliggende årsak til AD/HD-symptomer. Etter dette ville jeg få avklart om det er visse tilsetningsstoffer barnet ikke tåler.

Både fettsyrer, proteinintoleranse og tilsetningsstoffer er det relativt enkelt å gjøre noe med som en motsetning til svak hjertefunksjon eller tungmetallforgiftning, og de kan forventes å være utbredte i befolkningen - selv om dette ikke er systematisk undersøkt i forskning.


Her finner du en artikkel Joar Tranøy har skrevet om ADHD og ritalin i magasinet Mat & Helse:
http://www.matoghelse.no/helse/2006/03/10/ro-i-skolen-med-ritalin.aspx
En omtale av Sydned Walkers ADHD-arbeid fra M&H finner du her:
http://www.matoghelse.no/helse/2007/08/20/uvurderlig-om-barns-hyperaktivitet.aspx

www.adhdnorge.no
www.adhd-foreningen.no

Tips en bekjent! Din e-post: Send tips til: